Før eller siden kommer spørsmålet: «Kan jeg få penger til dette?» Kanskje står dere ved en kiosk, kanskje er det noe alle i klassen har, kanskje er det bare et barn som har oppdaget at ting koster penger. Da er det naturlig å begynne å tenke på ukelønn.
Svaret på hvordan man gjør det best, finnes ikke i én fasit. Familier gjør det ulikt, og mange skifter modell underveis. Men det finnes noen gode spørsmål å stille seg, og noen vanlige feller som er greie å kjenne til på forhånd. Det er det denne artikkelen handler om.
Hvorfor gi barn ukelønn?
Hovedgrunnen er ikke at barnet skal få penger. Hovedgrunnen er at barnet skal få øve seg. Å ha en liten, forutsigbar sum å rå over er en av de tryggeste måtene å lære pengeforståelse på, fordi feilene er små. Et barn som kjøper noe for hele ukelønnen og angrer, lærer mer av det enn av ti samtaler om at «penger vokser ikke på trær».
Ukelønn gir barnet øvelse i å velge, å vente, å sammenligne og å si nei til seg selv. Det gir også en annen ting som ofte glemmes: slutten på de daglige forhandlingene. Når barnet har egne penger til småtingene, slipper du å være den som hele tiden skal vurdere om en ny klistremerkepakke er verdt det.
Når bør barn få ukelønn?
Det finnes ingen magisk alder, men et godt tegn er at barnet har begynt å forstå at penger er noe man bytter mot ting, og at det har et bilde av hva «mer» og «mindre» betyr. For mange skjer det en gang i småskolealder. Noen begynner litt tidligere med en svært liten sum, andre venter til barnet selv ber om det.
Et praktisk tegn på at tida er inne: barnet spør stadig om penger til småting, og du merker at du trenger et system som tar deg ut av rollen som den som sier ja eller nei hver gang. Da er ukelønn en lettelse for dere begge.
Hvor mye ukelønn bør barnet få?
Her er den ærlige beskjeden at det varierer mye fra familie til familie, og at det ikke finnes et riktig beløp. Det som er mye i én husholdning, er lite i en annen, og det henger sammen med økonomi, hvor dere bor, og hva dere bestemmer at ukelønnen skal dekke.
Som en løs tommelfingerregel tar mange utgangspunkt i barnets alder og i hva pengene faktisk skal brukes til. Jo flere utgifter barnet selv skal ta ansvar for, desto mer må ukelønnen rekke til. Et barn som bare skal kjøpe litt godteri og noen små leker trenger mindre enn en tenåring som skal betale for klær, kino og telefonabonnement. Start heller lavt enn høyt, og juster etter noen måneder. Det er langt lettere å øke en sum enn å senke den.
Det kan også hjelpe å snakke med andre foreldre i klassen eller vennegjengen, ikke for å kopiere et tall, men for å unngå at barnet ditt havner langt fra det som er vanlig rundt det. Det er likevel helt greit å lande på noe annet enn naboen.
Tre vanlige modeller for ukelønn
De fleste familier ender et sted mellom tre hovedmodeller. Ingen av dem er den riktige. De passer ulike barn, ulike aldre og ulike verdier.
Modell 1: Fast ukelønn uten krav
Barnet får samme sum hver uke, uansett. Tanken er at ukelønn er en øvelse i å forvalte penger, ikke en betaling for arbeid. Husarbeid gjøres fordi alle i familien bor der og bidrar, ikke fordi det lønner seg.
Fordelen er at modellen er enkel og forutsigbar, og at den holder pengene og husarbeidet adskilt. Barnet lærer å planlegge med en kjent sum, og du slipper å forhandle om hver oppgave. Mange liker også at det ikke blir et «hva får jeg for det?»-klima rundt å dekke bordet.
Ulempen er at noen barn ikke ser sammenhengen mellom innsats og penger, og at hjelp i huset må løses på andre måter. Det kan også kjennes urettferdig for søsken hvis én gjør mye og en annen lite, men begge får det samme. Her må dere være tydelige på at husarbeid er noe man deltar i uansett.
Modell 2: Ukelønn knyttet til faste oppgaver
Barnet får ukelønn mot at noen avtalte, faste oppgaver blir gjort: ta ut oppvaskmaskinen, mate katten, rydde rommet. Mangler oppgavene, mangler ukelønnen.
Fordelen er at barnet kobler innsats og penger, og at ordningen gir en rask og konkret tilbakemelding. Mange foreldre opplever også at faste oppgaver faktisk blir gjort.
Ulempen er at man risikerer å gjøre alt til en handel. Hvis ukelønnen er betaling for å rydde rommet, kan barnet begynne å spørre «hva får jeg om jeg gjør det i dag?» om ting som egentlig bare hører til i hverdagen. Det kan også bli krevende å følge opp: hva skjer hvis oppgaven er halvgjort, eller barnet er syk? Bestem på forhånd, og skriv gjerne ned avtalen, slik at dere ikke må ta diskusjonen midt i en konflikt.
Modell 3: Fast grunnbeløp pluss ekstrajobber
Her får barnet en liten, fast ukelønn som ikke avhenger av noe, og kan i tillegg tjene ekstra ved å gjøre jobber utover det vanlige: vaske bilen, rake løv, hjelpe til med en større rydding. Husarbeid man gjør som medlem av familien, gir ikke penger, men ekstrajobber gjør.
Fordelen er at modellen deler det som er felles ansvar fra det som er frivillig, og at barnet selv kan velge hvor mye det vil tjene. Et barn som sparer til noe stort, får en vei dit uten at du må legge noe på toppen. Barnet lærer også at ekstra innsats gir ekstra penger, uten at alt det daglige blir en handel.
Ulempen er at du må bestemme hva som er «vanlig» og hva som er «ekstra», og at det kan bli mye prat om grensen. Barn kan også oppdage at de kan velge bort jobbene helt, og at noen uker ikke vil ha noe å tjene på. Det er en del av øvelsen, men bli enig med deg selv om hvor mye du kan leve med.
Hva skal ukelønnen dekke?
Dette er spørsmålet som oftest glemmes, og det er kanskje det viktigste. Avtal tydelig hva barnet selv skal betale for, og hva du fortsatt betaler. Ellers blir det krangel hver gang barnet vil ha noe.
For et yngre barn kan svaret være enkelt: ukelønnen dekker det barnet ønsker seg ut over det dere kjøper uansett, som godteri, leker, bladet, småting. Etter hvert som barnet blir eldre, kan du flytte flere utgifter over til barnet: kino, kafébesøk med venner, gaver til bursdager, og på sikt klær eller andre ting. Når du gjør en slik utvidelse, bør ukelønnen følge med, ellers opplever barnet det som en straff og ikke en økt grad av frihet.
Det er også lurt å bestemme hva ukelønnen ikke skal dekke. Nødvendig skoleutstyr, mat og klær i hverdagen er normalt foreldrenes ansvar. Skriv det gjerne ned sammen, slik at barnet vet hva som gjelder.
Hvordan lære barn å spare?
Sparing handler om å utsette noe man vil ha nå for å få noe man vil ha mer senere. Det er et vanskelig prinsipp for små barn, og det går ofte bedre når målet er konkret. «Spar penger» er abstrakt. «Spar til den sykkelhjelmen du har sett på» er noe barnet kan se og telle mot.
Et enkelt grep er å dele ukelønnen i potter: én til å bruke, én til å spare, kanskje én til å gi bort. Hvor stor andel som går til hver, kan dere bestemme sammen. Det viktige er at barnet kan se pengene vokse. En glasskrukke eller en tydelig oversikt gjør mer enn en forklaring.
Noen foreldre tilbyr å legge til noe på toppen når barnet sparer, for eksempel et lite påslag til det som er satt av. Det kan gjøre det lettere å se belønningen i å vente. Andre foretrekker å la barnet klare seg på egen hånd. Begge deler fungerer.
Øvelser i å vente og spare
Venting er en ferdighet som kan trenes. Her er noen enkle måter å gjøre det på i hverdagen.
Ventedagen: Når barnet vil ha noe, avtal at dere venter tre dager før det kjøpes. Hvis barnet fortsatt vil ha det da, er det mer sannsynlig at det er et ekte ønske, og ikke et innfall. Mange barn oppdager at lysten har gått over.
Ønskelisten: La barnet skrive ned ting det har lyst på, med omtrentlig pris. Da får barnet et bilde av hva som er stort og lite, og kan velge hva som er viktigst. Det er også en fin måte å snakke om forskjellen på å ville ha og å trenge.
Sparemålet med etapper: Del et stort mål opp i små steg, for eksempel ved å tegne en strek med merker for hver gang en femtedel er spart. Det gjør tidshorisonten mindre skremmende for et barn som synes at «tre måneder» høres uendelig langt ut.
Hva gjør du når barnet bruker alt med en gang?
Det kommer til å skje. Barnet får ukelønn fredag, bruker den hele lørdag, og står tomhendt og lei seg tirsdag. Det er normalt, og det er ikke et tegn på at du har gjort noe feil.
Det viktigste du kan gjøre, er å la det være ubehagelig i en liten stund. Hvis du fyller på hver gang pengene er borte, lærer barnet at sluttpunktet ikke er reelt. Det trenger ikke å bli hardt: du kan være varm og forståelsesfull og likevel si «nå er ukelønnen brukt, den neste kommer på fredag».
Bruk gjerne en rolig samtale etterpå, uten pekefinger. Spør hva barnet synes om det de kjøpte, om det var verdt det, og hva det kunne gjort annerledes. Barn er ofte sine egne strengeste dommere, og de drar ofte riktig konklusjon selv hvis du lar dem.
Unngå å gi forskudd på neste uke som en fast løsning. Et lån av og til er greit, men da bør dere være tydelige på at beløpet trekkes fra neste utbetaling, så barnet ser at lånet er ekte.
Ukelønn når søsknene er i ulik alder
Med flere barn dukker spørsmålet om rettferdighet opp raskt. Svaret er sjelden at alle skal få det samme. Det bør derimot være forståelig hvorfor det er ulikt.
Et barn på ti har flere utgifter, mer ansvar og færre begrensninger enn et barn på seks, og da er det rimelig at ukelønnen er høyere. Forklar det åpent: «Du får mer fordi du skal dekke flere ting selv.» Mange yngre søsken godtar ulikheten lettere hvis de vet at de får samme trinn når de blir like gamle.
Ha gjerne en fast tid for å se på ukelønnen på nytt, for eksempel ved bursdager eller ved skolestart. Da blir økningen noe barna kan forvente og se frem til, og du slipper å forhandle om den når som helst.
Digitale penger eller kontanter?
Kontanter har en fordel for de yngste: man kan se, telle og holde i pengene. Når mynten forlater hånden, er det tydelig at den er borte. For et barn som ennå ikke har full forståelse av penger, er det en sterk læring.
Etter hvert, når barnet begynner å handle selv eller betale på nett, blir det naturlig å gå over til digitale penger. Da er det viktig å fortsatt kunne se saldoen og se hvor pengene går. Digitale penger er lette å bruke uten å merke det, og det er nettopp derfor barnet trenger en oversikt som fungerer.
Mange velger en blanding: kontanter mens barnet er lite, så en konto med bankkort eller tilsvarende når barnet blir større. Overgangen er en fin anledning til å snakke om hva det betyr å kunne bruke penger uten å ha dem i hånden.
Noen siste råd
Vær konsekvent. Ukelønn som kommer uregelmessig, mister mye av verdien. Velg en fast dag, og hold den, også når det er travelt.
Ikke bruk ukelønn som straff. Å holde tilbake penger fordi barnet har oppført seg dårlig, blander to ting som fungerer best hver for seg. Konsekvenser for oppførsel kan finnes, men la dem ikke gå via lommeboka.
Snakk om penger ellers også. Ukelønn er en øvelse, men barn lærer mest av å se hvordan dere voksne tenker om penger i hverdagen. La barnet gjerne være med på å sammenligne priser eller planlegge et innkjøp.
Det er lov å justere. Det første systemet blir sjelden det siste. Når barnet vokser, endrer behovene seg, og da er det helt naturlig å bytte modell, endre beløp eller flytte flere utgifter over til barnet.
Hvis det hjelper å ha ukelønn, oppgaver og dagsplan på ett sted, kan Hjemora være et sted å samle det. Men det som betyr mest, er ikke verktøyet. Det er at dere blir enige om reglene, og at barnet kjenner dem.